Hva skal vi med politikere?

Skoledebatten i Larvik har på nytt fått fart i diskusjonen om forholdet politikere – innbyggere – administrasjon. Det dreier seg om demokrati, skriver Erik Ness fra Rødt Larvik.

 

Det var lærere og foreldre som tvang igjennom skolemøtene om nedlegging for å bygge storskoler. Invitasjonen kom egentlig fra OK-komiteens leder, Hallstein Bast, men så ble det ropt alarm.

”Vil unngå Rødbøltilstand” er overskriften i ØP 23. september. ”Vi vil ikke ha en situasjon som ender opp i en lignende debatt som den vi hadde i forbindelse med Rødbøl og Bommestad”, sier Terje Anthonsen (H). Han får støtte Tor Kåre Hansen Odberg (FrP), Hugo Schau-Carlsen (AP) ”er på gjerdet”, og Hiam Al-Chirout (SV) angrer nok på følgende uttalelse: ”Vi har dårlige erfaringer med folkemøtene i forbindelse med Rødbøl/Bommestad-saken. Vi kan ha møtene når høringsperioden er over”.

Dårlige erfaringer? Med innbyggere som sier det de mener?

Rødt likte engasjementet til foreldre og lærere på Rødbøl og Bommestad fordi de tok ansvar for ungenes opplæring, og ingen vil dem mer enn dem. Det er fornuftig å slåss for å bevare nærskolen sin. Vi og har ingen tro på at vi skal få ”Norges beste skole” (Går det an å bli mer pompøs?) ved å bygge storskoler. Rødt er helt sikre på at økt lærertetthet er det viktigste, forutsatt forsvarlig vedlikehold av eksisterende skoler. Hvis vi ikke har penger til vanlig vedlikehold, hvordan skal vi ha penger til å investere i helt nye bygg? Som naturligvis er mye dyrere.

På skolemøtene sa politikerne at de var der for å lytte. Det var få som trodde på det, og det viste seg at skepsisen var berettiget. Nedleggingskameratene gikk rett ut fra møtene, ”høringsrunden”, og var like overbevist om nedlegging og rådmannen og hans regnestykker, som da de kom inn.

Østlands-Posten: 25. november: ”AP, Høyre, Larvikslista og Venstre er overbevist om at noe må gjøres med skolen i Larvik. Og de er helt sikre på at ny skole på Torstvedtjordet og nedleggelse av tre skoler er riktig vei å gå”. Tittel: ”Garanterer bedre skole”. Den som hadde hatt et skolekontor i Larvik, slik det var for ikke så lenge siden, og samlet pedagogisk kompetanse.

Flere av politikerne i Oppvekstkomiteen proklamerte at man måtte stole på rådmannens regnestykker. På det åpne møtet på Langestrand skole ble det fra politikerpanelet stilt spørsmålet om hva i all verden skulle man stole på, hvis man ikke kunne stole på rådmannens regnestykker?

Denne problematikken fikk Terje Svendsen til å skrive: ”Ei heller er det mistillit fra politikernes side å gå tallene nærmere etter i sømmene, (…) (fordi det er) å gjøre den jobben de er valgt av folket til å gjøre”. Kronikken til Svendsen 27. november som er en grundig og reflektert oppsummering av skolekampen så langt, bør studeres nøye av alle, ikke minst av partier som lurer på hva politikerforakt kommer av.

Naturligvis går det an å se det positive i at politikerne i hvert fall snudde halvveis og midlertidig. Men Langestrand har for eksempel ikke fått noen langvarige forsikringer. Splittelsen i AP som ØP skrev om 12. november der et det bare var to stemmers overvekt for nedleggingene, gjorde at enheten hos nedleggingskameratene raknet. Det var det enorme presset som gjorde at de delvis snudde. Eller ”tok til fornuften” som Beit Nielsen (AP) i OK-komiteen sa det.

Rødt mener:
- Nanset bør få en ny grunnskole.
- At de andre skolene skal beholdes og vedlikeholdes fordi nærskoler er best sosialt og pedagogisk – i dette tilfellet også økonomisk.
- At det var viktig at Frøy og Frostvedt ikke ble skilt, at funksjonshemmede og funksjonsnormale fungerer godt sammen, og har bevist det.

Skolekampen i Larvik forteller om folks mulighet til å vinne, når det mobiliseres og argumenteres godt. Det forteller også om et flertall i kommunestyret som helst ikke vil ha debatt og meningsutveksling med kommunens innbyggere. Dessverre føyer dette seg inn i stilen med hemmelighold som er ordførerens lederstil. Man kan i hvert fall si at tankegangen er samkjørt, om ikke veldig demokratisk.

Hva skal vi med politikere, hvis de ikke er kritiske – og ikke lytter til lærere, elever og foreldre i skolespørsmål?